For å svare på dette tar vi først teksten «Om pengar», skrevet i 1920 av Arne Garborg, i nærmere øyesyn:

Garborg kommer i denne teksten med en rekke synspunkter og påstander vedrørende hvilken verdi penger har for oss mennesker. Han drar fram en interessant problemstilling når han hevder at «pengar er ikkje noko verd i seg sjølve». Påstanden er på mange måter både god, utfordrende og riktig, for ikke å si viktig. Påstanden er god og utfordrende fordi den både fanger leserens oppmerksomhet samt legger grunnlaget for at leseren selv kan ta stilling til påstanden.

Gjennom tidene har man etter hvert tatt det som en selvfølge at penger har verdi da den er både ettertraktet og kan byttes mot varer og tjenester. Forutsetter vi at alt som er ettertraktet per definisjon har verdi vil penger som en konsekvens av dette også ha verdi. Dette danner også grunnlaget for den allmenne aksepten av penger som et gyldig og verdifullt betalingsmiddel. Men så fornekter heller ikke Arne Garborg at penger har funksjon eller verdi. Han innrømmer gladlig at penger «[...] er eit stort gode for den som brukar dei vitug».

Leserens utfordring ligger i å vurdere om verdien ligger i pengene selv eller i potensialet for innveksling av penger i andre goder, noe som jeg også anser som kjernen i Garborgs påstander. Særlig tatt i betraktning at vi i moderne tider ikke lenger kobler påskrevne verdier til en faktisk mengde gull, mister penger sin verdi skremmende fort i det man ikke lenger kan være sikker på at man kan bruke den som betalings- eller byttemiddel for andre varer og tjenester. Hva godt gjør hundrelappen i hånden din om bakeren ikke er villig til å gi deg brød for den? Hvis bakeren vet eller tror at melkemannen ikke er interessert i å bytte melk mot hundrelappen har plutselig de hundre kronene liten verdi for melkemannen også.

Pengers verdi ligger med andre ord i troen, eller tilliten, på at de vil bli akseptert som betalingsmiddel. Påstanden er på denne måten også viktig fordi leseren kan oppdage pengenes reelle verdigrunnlag. Det er også dette grunnlaget som Arne Garborg videre i første avsnitt indirekte refererer til; «Du kan ha lomma full av pengar, og svelta, tyrsta, frysa i hel – om der ikkje var mat og drikke og klede å få». Penger har med andre ord bare verdi i den grad de kan brukes til å anskaffe andre goder.

«Ein kan kjøpa seg
mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helse,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stats, men ikke venleik,
glans, men ikkje hygge,
moro, men ikkje glede,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
grå hår, men ikkje ære,
rolege dagar, men ikkje fred.»

Garborg poengterer her at det er mye som kan kjøpes for penger, men ikke alt. Penger kan kjøpe varer og tjenester som dekker alle slags behov, gode og onde som viktige og overfladiske. Men penger kan ikke kjøpe menneskelige verdier eller dekke sosiale eller medmenneskelige behov. De behovene og verdiene må vi lære å dekke og skaffe selv. Vi kan betale andre for å hjelpe oss i denne prosessen, men når alt kommer til alt er vi selv ansvarlige for måloppnåelsen. For den saks skyld er vi også selv ansvarlige for våre egne liv, både på godt og (v)ondt.

Dessverre prøver så alt for mange i disse dager å fylle et indre tomrom med materielle goder. Vi har, med god hjelp fra andre, lurt oss selv til å tro at indre lykke er et resultat av andres aksept av vår status og våre materielle verdier. Har man kule klær og ny mobiltelefon anses man, ja man blir nærmest taksert, som kul og vellykket og lykken er fullkommen. Er du trist eller har en dårlig dag? Ja, da er det bare å ta seg en tur bort til nærmeste kjøpesenter å fylle på med ny glede og selvaksept, tilgjengelig i alle slags former, størrelser og lukter. «Må ha det, bare må ha det» eller «så kjapt, så enkelt»? «Ein kan kjøpa seg [...] moro, men ikkje glede.» Teksten er særlig aktuell i en tid der en imponerende stor andel av unge jenter anser «shopping» som en tilfredsstillende metode for å oppnå lykke, da særlig på mindre gode dager. I en tid der finansiell nedgang skaper nasjonal depresjon er det lett å tro finansielle goder er veien til lykke. Men så lenge vi blir lykkelige av å tilfredsstille et selvskapt behov er det kanskje greit? Problemet oppstår i det vi kommer til et punkt hvor vi er rede til å stille spørsmål ved hvorfor all vår velstand ikke har resultert i ubetinget lykke og livsglede. Vi føler at vi har dekket alle våre ytre behov «men ikke kjernen, den er ikkje for pengar fal». Så da er det kanskje ikke gull alt som glitrer?

Internasjonal statistikk over nasjoner med hensyn på velstand og lykke gir oss høve til å trekke den slutning at velstand oppnår bare lykke i dengrad den dekker grunnleggende behov for overlevelse og hva leveforhold angår. Utover dette er det ingen tydelig sammenheng mellom størrelse på formue og omfang av lykksalighet. Innbyggerne i et av verdens mest status- og pengeorienterte land i verden, USA, oppnår hjerteinfarktutløsende tilstander når de anskaffer seg kunnskap om skattenivået i europeiske land. En skatteøkning ville jo kutte ned på husholdningens og enkeltpersonenes inntekt, noe som, slik det er allment akseptert å se det, ville kunne bety en betydelig nedgang i livskvalitet. En slik oppfatning er dog noe problematisk tatt i betraktning av at de landene som av FN anslås å «besitte» de lykkeligste innbyggerne er typiske skandinaviske land, med et latterlig høyt skattenivå sett med amerikanske øyne. Mye av grunnen til dette er at skandinaverne har gitt opp noe personlig finansiell rikdom med det for øyet å kunne høste samfunnsbaserte goder i form av fellesskap og trygghet basert på et nasjonalt sikkerhetsnett som sikrer et minimum av livskvalitet for alle.

I så måte er «Om pengar» svært aktuell i dag, særlig nå som økonomisk stagnasjon og økonomiske nedgangstider opptar vår hverdag. Vi må, såvel samfunn som enkeltpersoner, ta stilling til om de prioriteringer vi gjør er i overensstemmelse med vårt ønske om å dekke våre behov. Hvis ikke kjøpekraft kan dekke flere av våre viktigste behov, hvordan kan vi da dekke dem? Og hvem kan selge oss svaret?